Noen betraktninger om livet - om mobbing.

Å grue seg til å gå på skolen, arbeidsplassen eller andre arenaer
der folk møtes er fælt å oppleve for utrolig mange i vårt samfunn.
Mange av oss tenker ikke over at selv en liten bemerkning kan gjøre vondt,
og være den lille forskjellen for om personen føler seg vel eller ikke.
Det er lett å slenge bemerkninger om utseendet til andre mennesker,
deres legning, hvordan folk utfører en jobb, og tusen andre ting som sårer noe aldeles forferdelig, og kan gi dype spor i sinnet til den det gjelder.
Den som blir mobbet mister stadig mer og mer av sin selvtillit og egenverd, og tilslutt kan det ende med forferdelse. Det er selvsagt ikke alltid ting blir sagt bevisst for å såre,men som oftest er det dessverre det.

Det som forundrer meg iallfall,er hvordan vi mennesker kan gjøre slikt mot hverandre. Er det ikke bedre å tenke seg litt om før man sier sin mening
om alt og ingenting, og må en alltid komme med ens mening?
Noen ganger kan det absolutt være lurt å holde munn.

Det er slettes ikke rart det er endel mobbing blant barn og unge, spesielt på skolen. Vi voksne slenger ofte rundt oss med karakteristikker og meninger om våre venner og bekjente mens våre håpefulle hører på. Kanskje vi alle burde tenke oss om, og gå foran med et godt eksempel? Vi er tross alt rollebilder for våre egne barn.
Og kanskje burde vi alle bli flinkere til å gi ros og positiv omtale til våre medmennesker?