Noen betraktninger om livet på forskjellige måter- å miste noen du er glad i

Å miste noen du er glad i er svært smertefullt på mange måter. Noen ganger er det forventet at personen kommer til å gå bort, andre ganger kommer det helt uventet. Å miste ett barn sies å være det verste...det e liksom endel av deg selv som dør. Som barn oppleves ett dødsfall ofte annerledes enn det gjør når man er en voksen person. Å miste ett søsken er veldig vondt, en liten bror som man e blitt så glad i, er plutselig ikke mere..Og når det skjer helt uventet blir det ekstra uforståelig for søsken som selv er barn. Det føles så urettferdig at det lille barnet måtte dø.Man går rundt og funderer på om hva som egentlig skjedde, hvorfor og var det noe vi kunne gjøre med det. Og når de voksne ikke snakker noe om det med søsken til det døde barnet, så må man bære sorgen alene gjennom livet.Først som voksen begynner man å forstå den tragedien som skjedde i familien, kanskje forstår man bedre mor og far, hvorfor det skjedde og hvorfor de reagerte som de gjorde. Det var kanskje ikke så lett for dem å sette ord på den bunnløse sorgen de følte, eller klare å dele den med de andre barna sine.Og man forstår at også de ikke kunne forstå at tragedien kunne ramme dem. Når man så som voksen mister noen som står en nær,så går jo tankene tilbake til det som skjedde den gang.Men som voksen står en vanligvis bedre rustet til å takle det. Kanskje får man pratet ut om det med noen,og iallefall forstår en mere hvorfor det skjer. Enten personen går plutselig bort, eller p.g.a lengre tids sykdom, eller av alderdom.Når eldre personer går bort så er det på en måte naturlig. Det er livets gang.