Noen betraktninger om livet... å være bestemor....

Det er en forunderlig greie, det å være bestemor.Fra første stund man ser det lille nurket så er det som det er ens egen unge. På ett vis er det jo det og. Enten det er ens datter som har født eller det er sønnen som er blitt pappa.Plutselig er ens egen unge blitt foreldre, bare det er rart å tenke på.. Man gjenkjenner trekk i fra familien i den lilles ansikt.Og da begynner moroa... begge sider av familien ser som oftest mest kjente ansiktstrekk fra egen familie hos den lille. Er ikke det rart? Selv om bestemors nese e lang og spiss, eller bestefars øyne er store og øyenbrynene "buskete",tante sin munn er stor og snurpete,osv., ja, så mener vi å se disse trekkene hos den lille.Men uansett...til syvende og sist så har den lille sine særegne trekk og er ett eget selvstendig vesen. Det får man erfare stadig vekk. Å få barnebarn er livets dessert, sies det. Og det kan vel være mye sant i det.Som besteforeldre så kan man bare "låne" ungene når man har lyst å ta seg ut litt, lyst å kose og lyst å leke.Det følger ingen annen forpliktelse med det enn at man der og da tar godt vare på den lille, senere kan man bare levere fra seg, når det passer.Som bestemor har jeg fått noen flere perspektiver på livet, synes jeg.. Jeg skjønner at jeg begynner å dra på årene,at jeg nok er litt grå i håret,og kanskje ikke så spenstig i kroppen som før, osv..osv.. Men når man passer en liten unge som er høyt og lavt, så må man på en måte forynge seg litt, skal man henge med. ja, det er helt sant...

Noen betraktninger om livet - fortsettelsen

Så er et nytt liv begynt... tro hva fremtiden bringer for den nyfødte? Vil den lille få en god start på livet, eller hva? Som foreldre flest ønsker man det beste for ungen sin. Men hva er det beste? Det har de fleste mange meninger om.Er det materielle goder som er det evig saliggjørende eller er det nok med masse kjærlighet.Eller kanskje litt av begge deler? Ofte stiller hele den nære familie opp, og den lille får en hel gjeng med forskjellige folk å forholde seg til.. ja, slik er det no i de fleste tilfeller. Det står en dame eller mann med skrukkete ansikt, store øyne og åpen munn og nistirrer ned til det lille mennesket som ligger der. De står over den lille, "dikker, dikker" og smiler,lager ablegøyer og lyder,ja, alt for å tiltrekke oppmerksomheten til den som ligger der trygt nede i vugga eller senga. Alle disse menneskene som ungen aldri har sett før.Hvor kommer dem fra, lurer kanskje den lille på? Tro om ikke det kan være litt traumatisk for den lille? Og er det noe den lille kanskje bærer med seg videre i livet, eller?

Noen betraktninger om livet - fødselen

Jeg sitter ofte og funderer på livet, på hva som er meningen med at vi er her og lignende tanker.Og da får man jo begynne med begynnelsen, på en måte.

Når et menneske blir født, så er det så og si alltid med smerte og jammer..og skrik. Ja, både fra mammaen og den nyfødte.Fødselen har kanskje gått i langdrag og mamma er sånn passelig lei. Eller så skjer fødselen så hurtig at ho ikke får tenkt seg om før ungen er der.Ja,og når ungen er kommet til verden , så er mamma og kanskje også pappa programforpliktet til å synes at den lille er den skjønneste i verden.Og det,uansett hvordan ungen måtte se ut.Og merkelig nok, som mamma selv, så syntes faktisk også jeg at de var de skjønneste og vakreste små vesener som jeg noen gang hadde sett.Og jeg har fire av dem.Sånn sett er vi mødre ganske like, og ganske sikkert fedrene også.No i nyere tid, får jeg si, så er jo de aller fleste fedre med på hele greia.De er selvsagt tilstede ved unnfangelsen,men også med på fødselen.Det er ofte fint å ha dem der, men noen ganger underveis har man lyst å sende dem dit pepper,n gror, når man ligger der i smerte. Ja, for det er jo hans, og bare hans skyld at man ligger der og plages, ikke sant?