Jeg sitter ofte og funderer på livet, på hva som er meningen med at vi er her og lignende tanker.Og da får man jo begynne med begynnelsen, på en måte.
Når et menneske blir født, så er det så og si alltid med smerte og jammer..og skrik. Ja, både fra mammaen og den nyfødte.Fødselen har kanskje gått i langdrag og mamma er sånn passelig lei. Eller så skjer fødselen så hurtig at ho ikke får tenkt seg om før ungen er der.Ja,og når ungen er kommet til verden , så er mamma og kanskje også pappa programforpliktet til å synes at den lille er den skjønneste i verden.Og det,uansett hvordan ungen måtte se ut.Og merkelig nok, som mamma selv, så syntes faktisk også jeg at de var de skjønneste og vakreste små vesener som jeg noen gang hadde sett.Og jeg har fire av dem.Sånn sett er vi mødre ganske like, og ganske sikkert fedrene også.No i nyere tid, får jeg si, så er jo de aller fleste fedre med på hele greia.De er selvsagt tilstede ved unnfangelsen,men også med på fødselen.Det er ofte fint å ha dem der, men noen ganger underveis har man lyst å sende dem dit pepper,n gror, når man ligger der i smerte. Ja, for det er jo hans, og bare hans skyld at man ligger der og plages, ikke sant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar