Noen betraktninger om livet - fortsettelsen

Så er et nytt liv begynt... tro hva fremtiden bringer for den nyfødte? Vil den lille få en god start på livet, eller hva? Som foreldre flest ønsker man det beste for ungen sin. Men hva er det beste? Det har de fleste mange meninger om.Er det materielle goder som er det evig saliggjørende eller er det nok med masse kjærlighet.Eller kanskje litt av begge deler? Ofte stiller hele den nære familie opp, og den lille får en hel gjeng med forskjellige folk å forholde seg til.. ja, slik er det no i de fleste tilfeller. Det står en dame eller mann med skrukkete ansikt, store øyne og åpen munn og nistirrer ned til det lille mennesket som ligger der. De står over den lille, "dikker, dikker" og smiler,lager ablegøyer og lyder,ja, alt for å tiltrekke oppmerksomheten til den som ligger der trygt nede i vugga eller senga. Alle disse menneskene som ungen aldri har sett før.Hvor kommer dem fra, lurer kanskje den lille på? Tro om ikke det kan være litt traumatisk for den lille? Og er det noe den lille kanskje bærer med seg videre i livet, eller?

Noen betraktninger om livet - fødselen

Jeg sitter ofte og funderer på livet, på hva som er meningen med at vi er her og lignende tanker.Og da får man jo begynne med begynnelsen, på en måte.

Når et menneske blir født, så er det så og si alltid med smerte og jammer..og skrik. Ja, både fra mammaen og den nyfødte.Fødselen har kanskje gått i langdrag og mamma er sånn passelig lei. Eller så skjer fødselen så hurtig at ho ikke får tenkt seg om før ungen er der.Ja,og når ungen er kommet til verden , så er mamma og kanskje også pappa programforpliktet til å synes at den lille er den skjønneste i verden.Og det,uansett hvordan ungen måtte se ut.Og merkelig nok, som mamma selv, så syntes faktisk også jeg at de var de skjønneste og vakreste små vesener som jeg noen gang hadde sett.Og jeg har fire av dem.Sånn sett er vi mødre ganske like, og ganske sikkert fedrene også.No i nyere tid, får jeg si, så er jo de aller fleste fedre med på hele greia.De er selvsagt tilstede ved unnfangelsen,men også med på fødselen.Det er ofte fint å ha dem der, men noen ganger underveis har man lyst å sende dem dit pepper,n gror, når man ligger der i smerte. Ja, for det er jo hans, og bare hans skyld at man ligger der og plages, ikke sant?