Noen betraktninger om livet... å være bestemor....

Det er en forunderlig greie, det å være bestemor.Fra første stund man ser det lille nurket så er det som det er ens egen unge. På ett vis er det jo det og. Enten det er ens datter som har født eller det er sønnen som er blitt pappa.Plutselig er ens egen unge blitt foreldre, bare det er rart å tenke på.. Man gjenkjenner trekk i fra familien i den lilles ansikt.Og da begynner moroa... begge sider av familien ser som oftest mest kjente ansiktstrekk fra egen familie hos den lille. Er ikke det rart? Selv om bestemors nese e lang og spiss, eller bestefars øyne er store og øyenbrynene "buskete",tante sin munn er stor og snurpete,osv., ja, så mener vi å se disse trekkene hos den lille.Men uansett...til syvende og sist så har den lille sine særegne trekk og er ett eget selvstendig vesen. Det får man erfare stadig vekk. Å få barnebarn er livets dessert, sies det. Og det kan vel være mye sant i det.Som besteforeldre så kan man bare "låne" ungene når man har lyst å ta seg ut litt, lyst å kose og lyst å leke.Det følger ingen annen forpliktelse med det enn at man der og da tar godt vare på den lille, senere kan man bare levere fra seg, når det passer.Som bestemor har jeg fått noen flere perspektiver på livet, synes jeg.. Jeg skjønner at jeg begynner å dra på årene,at jeg nok er litt grå i håret,og kanskje ikke så spenstig i kroppen som før, osv..osv.. Men når man passer en liten unge som er høyt og lavt, så må man på en måte forynge seg litt, skal man henge med. ja, det er helt sant...